Opprinnelsen til sjal i verden kan spores tilbake mer enn 700 år. Den første rekorden kommer fra Mughal-perioden. Ved 16-tallet var sjalindustrien i Kashmir godt etablert. Mughal Emperor Akbar fremmet produksjon av sjal i Kashmir. Han overrakte en gave av Kashmir "jamawar" sjal til dronningen av England.

Navnet Pashmina kommer fra pashm, det persiske ordet for ull. Denne ullen kommer fra changthangi eller ladakh eller pashmina geit, en spesiell rase av geit urfolk til stor høyde av Himalaya.

På grunn av de ekstreme værforholdene vokser pashmingeitene en spesiell pels om vinteren. Denne pelsen blir avstøtt om våren, og fleece blir fanget på tornebusker. Landsbyboere skyr fjellsiden for å få den fineste fleece som skal brukes.

                           Pashmina-geiten - høflighet av bildet: kashmir-rose.com

Vinterpelsen som geiten vokser er 1/6 tykkelsen på menneskehår. Den er så fin at den ikke kan spinnes av maskiner, så ullen er håndvevd i sjal, skjerf, innpakning, kast og stoler for eksport over hele verden. Utførelsen er så intrikat og tidkrevende at noen broderte sjal tar 2 til 4 år å lage.

 Hos Kaarigar kilder vi den fineste samlingen av pashmina direkte fra håndverkerne i Kashmir. 

I hver forsendelse vi setter sammen prøver vi å ta med noen få ting som vanligvis ikke finnes i Vancouver - et 'Kaarigar Experiment' om du vil. Mer enn unikhet - det vi ser etter er et element med en engasjerende historie som kundene våre kan få kontakt med. Ved denne anledningen er det den ydmyke tiffins tur. En tiffin, eller dabba (DUH-bah), er en enkel lunsjboks bestående av stabile rom i rustfritt stål. Mens de er vanlige i hele India, er Bombay der tiffinen virkelig har satt sine spor. I Bombay blir ikke et varmt måltid til kontoret eller skolelunsj sett på som en luksus, men en nødvendighet. Dessuten er indianere notorisk kresen når det kommer til mat (bare spør). Hjemme matlaging er konge her. Det er her tiffinen kommer inn i bildet. Hver ukedag morgen i Bombay svinger et leveringssystem som ingen annen på planeten til handling. Systemets mål: henting, levering og returnering av hver lunsjkasse på gang - en monumental oppgave gitt trafikken, været og antall tiffiner. Menneskene som tar på seg denne utfordringen er kjent som dabbawallahs - bokstavelig talt: kassebærere. De tar rundene sine i Bombays nabolag etter morgenpendlingen, og samler nylagde tiffiner. Gjennom en kombinasjon av sykler, jernbanetog, et enkelt kodesystem og en håndfull sorteringssjekkpunkter, er dabbawallahene i stand til å levere en varm hjemmelaget lunsj til skoler og arbeidsplasser over hele byen. Etter lunsj blir prosessen snudd, og den tomme lunsjboksen blir returnert hjem. Det mest oppsiktsvekkende aspektet av dabbawallah-systemet er dens enestående suksessrate - en fersk undersøkelse fant at en tiffin er sent eller mangler omtrent en gang i hver syv million leveranser. Denne suksessraten er enda mer imponerende med tanke på at dabbawallahene har et lite nivå av leseferdighet og at Bombay har et høyt nivå av trafikkstopp. Nyere har systemet fått anerkjennelse fra det internasjonale næringslivet og berømmelse fra Bollywood (se filmen 'Lunchbox'). Kom innom og velg ditt eget stykke av denne historien.

Denne morsomme artikkelen ble skrevet av en 

Arkitekt fra BaaN, Nederland som tilbrakte to år i Hyderabad.

Til fordel for hver Tom, Dick og Harry som besøker India og våger å kjøre på indiske veier, tilbyr jeg noen tips for å overleve. De gjelder alle steder i India bortsett fra Bihar, der livet utenfor et kjøretøy bare er marginalt tryggere.

Indiske veiregler opererer stort sett innenfor domenet til karma der du gjør ditt beste, og overlater resultatene til ditt forsikringsselskap. Tipsene er som følger:

Kjør vi på venstre eller høyre side av veien?

Svaret er "begge deler". I utgangspunktet starter du på venstre side av veien, med mindre den er okkupert. Gå i så fall til høyre, med mindre det også er okkupert. Fortsett deretter ved å okkupere det neste tilgjengelige gapet, som i sjakk. Bare stol på instinktene dine, kontroller retningen og fortsett. Overholdelse av veiregler fører til mye elendighet og sporadisk dødelighet. De fleste sjåfører kjører ikke, men sikter bare kjøretøyene i ønsket retning. Bli ikke motløs eller undervurder deg selv med unntak av en tro på reinkarnasjon, de andre sjåførene er ikke i bedre posisjon.

Ikke stopp ved gangfelt bare fordi noen tosk vil krysse veien. Du kan gjøre det bare hvis du liker å bli støpt i ryggen. Fotgjengere har fått streng beskjed om å krysse bare når trafikken går sakte eller har kommet til et dødt stopp fordi en eller annen minister er i byen. Fortsatt kan noen idiot prøve å vasse over, men la oss ikke snakke om de døde.

Å blåse i hornet ditt er ikke et tegn på protest som i noen land. Vi hører på for å uttrykke glede, harme, frustrasjon, romantikk og bar lyst (to raske sprengninger), eller bare mobilisere en døsende ku midt i basaren.

Oppbevar informative bøker i hanskerommet. Du kan lese dem under trafikkork mens du venter på statsministerens motorsport, eller venter på regnet
vann for å senke seg når over bakketrafikken møter underjordisk drenering.

Noen ganger kan du se hvordan det ser ut som en UFO med blinkende fargede lys og rare lyder som kommer fra innsiden. Dette er en opplyst buss, full av glade pilegrimer som synger bhajans. Disse pilegrimene går i full fart og søker kontakt med den allmektige, 
ofte møte med suksess.

Auto Rickshaw (Baby Taxi): Resultatet av en kollisjon mellom en rickshaw og en bil, dette trehjulede kjøretøyet fungerer på en ekstern forbrenningsmotor som kjører på en blanding av parafinolje og kreosot. Dette trekantede kjøretøyet bærer jernstenger, gassflasker eller passasjerer tre ganger sin vekt og dimensjon, til en uspesifisert pris. Etter nøye geometriske beregninger blir barn brettet og pakket inn i disse auto-rickshawene til noen barn i periferien ikke er i kontakt med kjøretøyet i det hele tatt. Deretter skyves skolesekkene deres inn i de mikroskopiske hullene rundt, slik at de mindre kollisjonene med andre kjøretøyer på veien ikke forårsaker noen permanent skade. Selvfølgelig blir perifere barn belastet halve billetten og lærer også Newtons bevegelseslover på vei til skolen. Bil-rickshaw-sjåfører følger veireglene som er avbildet i filmen Ben Hur, og har lisenser til å irritere.

Moped: Mopeden ser ut som et oljetinn på hjul og lager støy som en barbermaskin. Den løper 30 mil på en teskje bensin og kjører med nedbrytningshastighet. Siden sidene av veien er for grov for tur, har mopedførerne en tendens til å kjøre midt på veien; de vil heller kjøre under tyngre kjøretøy i stedet for rundt dem og blir ofte "moppet" av asfalten.

Skjeve tårn av passasjer: De fleste busspassasjerer får gratispass og i rushtiden er det absolutt kaos. Det er passasjerer som henger av andre passasjerer, som igjen henger av rekkverket og den overbelastede bussen lener seg farlig, og trosser tyngdelovgivningen, men adlyder lover om overflatespenning. Ettersom sjåførene får betalt for overbelastning (så mange rupier per kg passasjer), blir det aldri stilt spørsmål. Styr unna disse bussene med en bredde på tre passasjerer.

Enveiskjørt gate: Disse tavlene er satt opp av trafikkfolk for å legge til søppel i deres ellers triste liv. Ikke hold deg til den bokstavelige betydningen og fortsett i en retning. I metafysiske termer betyr det at du ikke kan gå i to retninger samtidig. Så kjør, som du vil, omvendt gjennom, hvis du er den masete typen. Minst høres jeg hyperkritisk ut; Jeg må også legge til et positivt poeng. Utslett og rask kjøring i boligområder er forhindret ved å tilby en "fartsbryter"; to for hvert hus.

Denne haugen dekker for øvrig vann- og avløpsrørene for den boligen og blir ikke tjert for å identifisere selskaper av myndighetene hvis de ønsker å gjenopprette røret for regnskapsår ved årsskiftet.

Nattkjøring på indiske veier kan være en spennende opplevelse (for de med mental sminking fra Genghis Khan). På en måte er det som å spille russisk rulett, fordi du ikke vet hvem blant driverne som er lastet. Det som ser ut som for tidlig daggry i horisonten, viser seg å være en lastebil som forsøker en hurtigrekord. Når du møter den, er det bare å dra delvis inn i feltet ved siden av veien til fenomenet passerer. Veiene våre har ikke skuldre, men sporadiske steinblokker. Ikke blink lysene dine og forventer gjengjeldelse. Den eneste svake saken i lastebilen er sjåføren, og med den ulovlige arrakken (alkohol) han har hatt på siste stopp, utgjør hans totale hjernefunksjoner lite mer enn intet. Lastebilsjåfører er James Bonds of India, og har lisenser for å drepe. Ofte kan du støte på en kraftig lysstråle omtrent XNUMX meter over bakken. Dette er ikke en super motorsykkel, men en lastebil som nærmer deg med et enkelt lys på, vanligvis den venstre. Det kan være den rette, men kom aldri for nær å undersøke. Du kan bevise poenget ditt postumt. Alt dette skjer selvfølgelig om natten, på stamveiene. På dagtid er lastebiler mer synlige, bortsett fra at sjåførene aldri vil vise noe signal. (Og du må se etter de fraværende signalene; de ​​er den større trusselen). Bare vil du ofte observere at renholderen som sitter ved siden av sjåføren, vil projisere hånden og vinke hysterisk.

Dette er definitivt ikke å tolke som et signal for en venstresving. Bølgingen er bare et utsagn om fysisk lettelse på en varm dag.

Hvis du etter alt dette fortsatt ønsker å kjøre i India, har leksjonene mellom klokka 8 og klokka 11 - når politiet har dratt hjem og innbyggeren står da fri til å glede seg over "FREEDOM OF SPEED" som er nedfelt i vår grunnlov.

Når det er sagt alt dette, er det ikke sant at ulykken og relaterte dødsfall er mindre i India sammenlignet med USA eller andre land!